Foto: presse
LÜT – LÜT (album)
Det føles som at det finnes 1000 sånne band som LÜT fra Nord-Norge, men det gjør kanskje ikke det, eller? Eller er det bare meg? Uansett. LÜT er tilbake med sitt tredje album. Nå uten han punkeren fra Politiskolen 2 på vokal for første gang. Det låter mye mer behagelig for ørene med Ystmark sin vokal. Dette skulle de ha tenkt på før.
Platen åpner med noe nordnorsk kjefting. Noe teatergreier jeg ikke klarer å forstå, men kul nok låt. To småpoppete låter, Smil&Vink og Opp Ned, følger. De er kule nok de og.
Så kommer noe som jeg syntes er den merkeligste komboen jeg har hørt om. Verre enn bløtkake med salami. LÜT som går fra å synge på norsk til å synge på tysk sammen med Bela B fra enten Die Ärzte eller Toten Hosen eller Donots. En av de der. Jeg kan skjønne tanken om å bygge bånd til Tyskland og skaffe fans ved å feature en småkjent tysk artist, men det er likevel et nei fra meg. Skulle hatt med Jørn Hoel heller.
Komfortsona følger og er ironisk der LÜT låter mest som LÜT til nå på denne platen, og også best. Catchy refreng som vi husker dem. Guro følger, og jeg må si jeg ikke forstår at de vil ha trynet til familiemedlemmer eller hva de er på alle covrene. Den joken må vel ha sluttet å være morsom etter tredje nachspielet? Guro er litt i det humorleiet. Helt sikkert en slektning eller en hund som Kamilla.
Gehenna er litt Kvelertak-frieri. Blastbeats og greier. Hvorfor gidder egentlig band som ikke spiller blastbeats til vanlig å alltid putte litt inn på platene sine? Er det bare for å vise at de kan være tøffe hvis de vil det og? For det er alltid fail. 10 av 10 ganger. Også her dessverre.
Perfekte liv starter med noe latinogitar før den går inn i en punkelåt. Noe jeg regner med er filleren på platen.
Bindingstid på livstid står for tur, og her går vi inn i popland igjen. Her viser LÜT seg fra en av sine bedre sider. En av de sterkeste sporene på platen, og det er bra greier.
Platen avslutter med sporet Karusellen, en mer eksperimentell låt. Kan sende tankene til JR Ewing sin Malstrøm. Det ligner ikke, men er litt i den ånden.
LÜTs tredjeplate, som de har valgt å bruke self-titled-kortet på, når dessverre ikke helt opp for meg, da jeg syntes den mangler de største låtene. De bruker for mye tid på å vise bredde, da de heller skulle bare dunket i oss hits som trash igjennom. Ny vokal er et friskt pust de skal applauderes for. Absolutt verdt noen spins.
7/10
