Foto: Jonas K. Riise
The Good The Bad and The Zugly – November Boys (album)
Et pretensiøst kaleidoskopisk norsk rocke-essay av et upretensiøst dadjoke-band
Hæ? Har jeg satt på en Turboneger-plate? Er dette en Jackass-åpningslåt? Ah! Nei! Det er tegninger på coveret. Flu Hartberg. Nå skjønner jeg. Det er det Clint Eastwood-bandet med han ex-kristne agnostiske musikk-C-kjendisen som synger. Ja, og han gitaristen som ble lista opp på Document.no som anti-semitt (ja, han sa han var imot folkemord).
Men hva er det de synger om? Er gutter født sent på året fucka fra start og ender opp som alkiser på trygd? Ja, okei. Det er sikkert dette norske punkere tenker på. Shit, så urettferdig det er å ha bursdagsselskap midt i julestria. Her blir det nok en mail til kontaktlæreren og ekstra innlegg på foreldremøtet. Fuck FAU! Fuck SFO! Og faen ta Jesus! Jeg skjønner. Liker godt at han rimer retarded med target. Skikkelig spesielt at man er forever doomed into the night, alkoholisme og lykkepiller fordi han er født 3. november, liksom? Shit. Dette var jeg ikke klar over. Norge er et tøft land å bli født i. Kutt i formueskatten vil nok hjelpe!
Jeg er rasende på GBZ sine vegne og går tungsindig og velinformert om dette forferdelige fenomenet videre til neste låt, som er en instruksjonslåt om hvordan man skal unngå å gjøre ting. Om det er noe vi trenger, er det enda en låt om hvor kult det er å ikke jobbe og hvor kult det er å drikke (nei, ikke sitronsaft fra Lerum). Men denne typen kulhet er hard og slitsom. Det er slitsomt å være fri. Og vi får de første referansene til Johnny B. Goode-gitar med tilhørende barnekor-vokaler. Slitsomt.
Så er det duket for mental health week med gutta. Det knuser i gang med thrashriff og trommer og øl på flyplassen. Pappatur. Og gjett hva neste ingrediens er: megafylla! Møbelsnekker slash vokalist Ivar (som faktisk er en ekte November Boy!) og medlåtskriver “kunstneren” ranter i vei, sikkert om sånne folk han ser på flyplassen når han er ute og turnerer med Kvelis. (Kan ikke helt se for meg at dette er hentet fra egne pappareiser – men hva vet jeg?) Han fylles av en slags hatefull misunnelse. Han vil egentlig være med på tur, men vet han vil hate det. Han vil egentlig jobbe på kontor og leve i en fornektelse som er like stor som hans undertrykte forventninger. Megafyll med grining på nachen med gutta i syden.
Men neida. Vi humper videre til neste låt, og nå ligger han i grøfta. På utsiden. Egentlig litt samme som i låt nr. to, men med mer prekende stil i vokalleveransen. Litt mer sånn “nå ska’ jæi fåttællæ dei gutten min. Sånn erre me denna saken”. Sikt lavt i livet, så blir du ikke skuffa. Og det er nede i grøfta du ser livet for alt det er verdt, in all its splendour and depravity. It’s a sad and beautiful world. Jeg liker denne. Fin. Bra lite pusterom i plata. Bortsett fra at kassegitaren i introen høres ut som om den er laget av plastikk, er dette kanskje denne platas Nostradumbass for meg.
Nå kommer det humor. Sånn humor som du blåser ut nesa av – i tre sekunder. Darkthrone-referanse, men med Satyricon-klær. Nå er det “kunstneren” som skriver tekst. Jeg burde skjønt det. Kulissene er byen. Cool sixpack has come and gone. Det er ikke bare møbelsnekkeren som liker å skrive om drekking. Dette er på en måte et annet kapittel av historien vi fikk høre i Norwegians Abroad. En eller annen nordmann i en eller annen by, som skriker ut og river av seg skjorta på den lokale karaoken.
Krf-Ulstein har gitt videre litt av de pengene (tror jeg) han fikk fra rikingene (for å si at formueskatt er kjempedumme greier), og gitt dem til GBZ for å fortelle ungdommen (bare at GBZ har ingen unge lyttere – ikke si det til Ulstein!) om at CRISPR er Satans verk. 1:51 ut i låten har de tatt slutten av Nothing Else Matters-gitarsoloen til Metallica. Ripoff! Sikkert for å hinte til Satan og stjeling og sånt.
Nei, nå kommer det en låt om Oslo. Faen så jeg hater Oslo. Jeg hater Oslo så mye at jeg får høy puls bare av å se ordet. Neida, jeg tuller nå altså. Men, ÆSJ! her er det sånn Johnny B. Goode-gitar igjen! Liker godt at han sier I ain’t no fucking loosa. I dress up like a hobo, pretending I’m like you. Fin linje. Egentlig en god del kule linjer i denne blues-metall-låten. Men The boys are coming home? Er det de Norwegians Abroad som har kommet tilbake fra turen? Er det en konseptplate? Oi, her sier han faktisk at han har vært i Mallorca og tatt Kiel-fergen. Alle mulige steder har han vært. Dette var en skikkelig nøtt av en låt. Veldig synd at de har den Rock-Around-The-Clock-gitaren bare, for det gjør det vanskelig for meg å gidde å høre låten mange nok ganger til å skjønne om det er en eller to fortellerstemmer i låta.
Hadeland Hardcore er sånn okka-okka-trommer og full gass. Sikkert om noe litt sånn halvveis bygdegreier. Poteter og dyresex, blues og hvor tøft det er å aldri vise følelser. Full pinne. Kan like det.
Nå fikk jeg en idé! Og faktisk har GBZ tenkt AKKURAT det samme: Hvis det er NOE vi trenger nå, er det en Turboneger-referanse! Ikke bare i tittelen, men også med sånn monotont piano. I got the whole world in my hands er sikkert Ivar sitt bidrag til teksten, siden han nok er superstødig på sånne låtreferanser. Men jeg liker omskrivingen av Turboneger-tittelen. Det er sikkert en kritikk av det overfladiske Vesten som ikke klarer å gjøre noe riktig – der hvor fasaden alltid er fin, men på innsiden er det et totalt helvete av rot og overfladiskheter.
Og så kommer man til den siste låta på plata, og den lengste. Litt som når jeg er på besøk med min demente oldemor og jeg har lidd meg gjennom en gigaporsjon med plukkfisk og hun spør om jeg vil ha litt til, og jeg høflig sier ja, så gir hun meg en gigaenorm porsjon til.
Denne handler om penger til forskjell fra alle de andre låtene før, som ikke handler om penger. Eller? Fokuset her er ungdommelig opportunisme hvor moral og idealisme har måttet vike for drømmer om et velstående materielt liv. Drømmen om den gyldne billetten, den hvor null eller lite arbeid fører til en enorm rikdom.
Jeg vil kanskje driste meg til å ikke kalle det en konseptplate, men mer som en norskstil eller et slags flerfasettert og kaleidoskopisk essay, eller en dronetur over Norge med sånne mikroglimt som viser hva tilstanden i Norge er, lydsatt av skandirock og ørten barnekor-refreng (ja, de syns jeg er ganske slitsomme selv om de understreker en del tekstlinjer helt greit). Men jeg har likt platen bedre og bedre for hver gang jeg har hørt på den. Jeg synger med, flau og skamfull, på barnekorene. Men jeg skal aldri spille luftgitar til Johnny B. Goode-gitarene! Aldri!
8/10
