Foto: Fred Jonny
Bernhoft, mannen som på mesterlig vis har gjort loop-pedal ukult, er tilbake. Denne gangen sier han HelloHello – og jeg svarer HadeHade.
Ifølge presseskrivet handler låta om å være begravd under snø og grave seg ut med neglene. Det høres dramatisk ut, men resultatet låter mest som å sitte fast i en heis med P4 på lavt volum. Alt er så pent, så kontrollert, så trygt at man begynner å lure på om han egentlig vil ut av det snøraset i det hele tatt.
Bernhoft sier riffet minner ham om en isbre. Perfekt – dette beveger seg i samme tempo, med samme temperatur, og etterlater omtrent like mye liv. Produksjonen er så glattpolert at den kunne sklidd rett inn i en Apple-reklame fra 2014, om Apple fortsatt brukte ekte instrumenter.
Men så, midt i alt det kontrollerte – en gitarsolo! En skinnende liten påminnelse om at det faktisk bor en musiker her et sted. Et øyeblikk våkner man og tenker: «Der, der var det noe!» Før låta igjen glir tilbake i Bernhoft-land, der alt er vakkert, trygt og fullstendig blottet for risiko.
Vokalen er selvsagt solid – det er Bernhoft – men det hjelper lite når låta er så trygt designet at selv Norah Jones-fans på lavt volum vil tenke: «Kanskje litt mye følelser her.»
Han drar snart på Cause I Wanna-turné. Og joda, han vil tydeligvis fortsatt. Vi andre sitter igjen og lurer på hvorfor. Det hele føles som en musikalsk statusoppdatering: «Jeg lever fortsatt, jeg synger fortsatt pent, og jeg har fortsatt lyst.»
Jeg gir låta 2/10 – én for stemmen, én for gitarsoloen. Resten er lyden av en fyr som synger om å bli begravd i snø, men som for lengst har frosset fast i sitt eget uttrykk.
2/10
